38 kilometer

38 kilometer. Det var avstanden som skilte oppveksten på internatet fra oppveksten sammen med mamma og pappa. En avgrunn for syvåringen. En sykkeltur for femtiåringen. En avstand som satte dype spor i en liten kropp. Med kraft til å sprenge et voksent sinn.
Dette er historien om den lille gutten som våknet opp på internatet. Til en hverdag der kallet kom først. En verden der barnets behov for trygg tilknytning var en salderingspost i misjonsprosjektets store regnskap. Når naturlige følelser var farlige, måtte de pakkes ned. Kisten ble låst. Og nøkkelen kastet bak ryggen. I brev etter brev skrev han «Jeg har det bra». Til slutt trodde han det selv.
Men dette er ikke bare historien om det som gikk tapt. Det er fortellingen om å plukke opp løse tråder. Historier om å krabbe ned i mørke hull og dukke opp på andre steder. Om trassig blåveis som sprenger seg gjennom rimdekt løv. Og om frykten for å gå inn i det ukjente.
Historien tar oss 38 kilometer på sykkelsetet tilbake til internatet. Der alt er revet - men ingenting er borte. For det som former oss er ofte usynlig for øyet. Det starter med å finne en liten gutt. Hjelpe ham til å rope: Se meg.
38 kilometer er en ærlig og vemodig bok om tilknytning, taushet og tro. Med alvor og humor tar den deg ut på tynn stålis. Viser at den bærer, og setter ord på det mange misjonærbarn har båret i taushet.